Ekstatisk til lensmannen stengte strømmen
NOTODDEN: Luther Allisons to konserter på Notodden i helgen var festivalens høydepunkt i en ellers solid og vellykket festival. Den 57 år gamle svarte Chicago-gitaristen og -sangeren tok publikum med storm i to elleville forestillinger.
Amerikanske Allison viste til fulle at han er en glitrende gitaristen som generøst heller gitarsoloer med en voldsom energi over publikum. Han er et vulkanutbrudd som drysser et gnistregn av gitartoner til tilhørerne. Showmannen Allison forførte publikum under begge konsertene. Og ble selv forført av den entusiasmen publikum tok imot ham med.
Den forlengst tørrlagt Allison viste storform og steppet som en vårkåt unghingst på scenen, spøkte og fleipet, men først av alt leverte han kraftfull Chicago-blues av klassisk merke, i tradisjonen fra Muddy Waters og Howlin` Wolf og gitarhelter som Freddie King, Albert King og Buddy Guy.
Under konserten i Notodden Teater gikk han ned av scenen og ut blant publikum i salen hvor han leverte soloer som små gnistregn under framføringen av Elemore James klassiske «It hurts me too». Et entusiastisk publikum svarte med stående trampeklapp. Allison sang uten mikrofon og viste at stemmen bærer fint uten forsterkere. Den lett asmatiske Elemore James hadde også en kraftig stemme og trengte heller ingen sangforsterker for å bli hørt fra scenen.
Allisons versjonen overgås på en norsk scene kanskje bare av Chuck Berrys eminente tolking av samme klassiker under hans konsert på Rockefeller i Oslo i 1989. Som Berry la han inn komplekse soloer som likevel beholdt noe av kraften fra slidegitarspillet på James` originale innspilling. Mens Berrys versjon var svært personlig og forskjellig fra originalen, lå Allisons tolkning nær opp til Elemore James` originale innspilling fra 1963.
Nektet å gå av scenen
Under den andre konserten på Tapperiet i Notodden sentrum tok det helt av. Lydprøven før konserten på utendørsscenen gjorde han til en gratiskonsert for dem som allerede hadde møtte opp. Da han gikk på scenen etter midnatt, nektet det 57 år gamle fyrverkeriet å avslutte konserten. Arrangøren måtte etter ordre fra lensmannen stenge av strømmen til gruppens forsterkeranlegg ti over halv tre lørdag morgen, slik at naboene kunne få nattero. Først da gikk en glad og storglisende og lattermild Allison av scenen.
«Beste entertainer»
Jeg møtte Allison bak scenen på Notodden Teater tidlig på kvelden. Det eneste den svette og lykkelige Allison var forbannet for var at han ikke hadde en plass blant superstjernene på blueshimmelen sammen med «guddommelige legender» som B.B.King og Robbert Cray, som for øvrig var hovedtrekkplasteret på årest festival.
Han hermet soloen fra Eric Claptons «Wonderful tonight» i sakte tempo mens han geipet og foraktelig lot som han spydde for annenhver tone, da jeg intervjuet han. Claptons «Wonderful tonight» var ikke blues og var i tillegg banal, dårlig musikk, ifølge Allsion. Verre latterliggjøring av en annen musikkstørrelse har jeg aldri sett. Eller var det mobbing?
Men noe anerkjennelse har også blitt Allison til del. Han fikk hele fem W.C.Handy-trofeer under utedelinga i Memphis i vår. Dette er bluesens Grammy-utdeling, og Allison stakk av med flest priser. Han fikk prisen for beste entertainer, beste gitarist, beste mannlig bluesartist, beste bluesalbum med «Blue Streak» og beste blues-melodi med «Watching you».
Nabo til Muddy Waters
Allison vokste opp på sørsiden av Chicago bare fem gårder fra Muddy Waters og var bestekamerat med sønnen til bluesgiganten, som sammen med rivalen Howlin` Wolf var den fremste utøveren av Chicago-blues på femtitallet.
– Blues er selve livet for meg. Denne musikken er en åndelig dimensjon i mitt liv. Jeg møtte så mange mennesker i Muddy Waters` hjem som påvirket og inspirerte meg til å spille. Jeg er veldig glad for den veien som disse menneskene ga mitt liv, forteller Allison, som er sterkt bekymret for dagens svarte ungdommer.
A rolling stone
– De kjenner bare ghettoen. Ingen gir dem noe. De er uten håp og tro på en framtid. Dersom de ikke har arbeid, er de nødt til å stjele for å overleve. En dag blir de tatt av politiet, død eller levende, understreker han.
I hjemme til Muddy Waters var den unge Allison flue på veggen når Waters øvde sammen med venner, og der møtte han de fleste størrelsene fra femtiårenes Chicago-blues. Sammen med broren spilte han i årene 1952 til 1957 i en gruppe de kalte Rolling Stones.
– Bandet var mer en sosial klubb. Alle hadde familie og jobb ved siden av, mimrer Allison. Men på tampen av femtitallet ble han hentet inn i bandet til gitarhelten Freddie King. Det var starten på en karriære hvor han har spilt med de fremste bluesmusikerne, som B.B.King, Otis Rush, Buddy Guy, Elemore James, Eric Clapton og Johnny Winter, som forøvrig er hans favoritt blant hvite bluesmusikere.
Trykt i Dagsavisen 12.8.96
Etterord: Elleve måneder etter at denne kvelden ble det kjent at Luther Allison var rammet av uhelbredelig lungekreft. Han var født i Arkansas i 1939 som nest yngst i en barneflokk på femten. Han døde 12. august 1997.
Tekst: Kjell Rønningsbakk Bilder: Luther Allison management/pressebilder
For å gi deg et inntrykk av konserten kan du høre på opptakene nedenfor:
Den siste konserten med Luther Allison som er filmet.
Luther Allison Chicago Blues Festival 1995
Luther Allison: Songs from the road
Kommentarer
Om forfatteren
