Dypdykk i Israel

Sidsel Wold har tatt reisen fra israelfrelst gjennom noen tiår til at hun har fått øynene opp for landets krigerske opptreden og overgrep mot landets opprinnelige innbyggere, palestinerne.

Hun reiste i 1978 til Israel for å arbeide mot klær, kost og losji på en kibbutz i noen måneder. Hun ble i tre år. Hun hadde ingen religiøs bakgrunn. Kirka var for hennes familie et sted for seremonier. Også på kibbutzen tok de helligdagene som hyggelige fridager. Kibbutzen var sekulær, og det var ingen synagoger der.
Framdeles var kibbutzenes opprinnelige ideologi i live. Fellesskapet var sterkt, og alle bidro når det trengtes et tak. Det var ingen rangordning. På kibbutzene hadde alle jobb, alle hadde et materielt godt liv, og alle hadde et sted å bo. Penger fantes ikke i dette lukkede samfunnet. Den lille butikken var en opplevelse for dem som kom utenfra. Her tok alle med seg mjøl, sukker, kaffe, te, kjeks, appelsiner og det de trengte uten å betale. I sitrussesongene ble enorme kasser med appelsiner satt ut rundt på kibbutzen. Det var bare å forsyne seg. Månedslønnen til frivillige som Sidsel Wold var ti luftpostbrev med frimerker og 20-30 sigarettpakker i måneden. Alle røkte. Mye.

Filosofien bak kibbutzen var at den skulle ha et utstrakt demokrati. Alle skulle være like innenfor gruppa. Barna bodde ikke hos foreldrene, men i egne barnehus, slik at mor og far kunne bruke tida på å dyrke jorda og bygge det nye landet. For å holde på likheten roterte man på jobbene. Alle skulle gjøre alt, også ta oppvasken. Hensynet til kollektivet kom foran hensynet til individet. Økonomien og samtlige eiendeler var felles. Ingen fikk utbetalt lønn i penger, men alle fikk det de trengte av klær, mat og hus fra kibbutzen. Kibbutzen var sosialisme i praksis internt, utad var det kapitalisme, skriver Wold. Skulle kibbutzen overleve, måtte kollektivets varer selges til best mulig markedspris.

Den første kibbutzen ble grunnlagt i nedre Galilea i 1909. I sionismens tidlige dager kjøpte jødiske sionistorganisasjoner land fra arabiske landeiere. Eierne bodde gjerne i Damaskus eller Beirut og var mer opptatt av en god handel enn å tenke på sionismen som et mulig problem. Den jødiske innvandringen begynte for alvor i 1880. I årene fram til 1928 forlot 2,3 millioner jøder Tsar-Russland og Øst-Europa på jakt etter en bedre tilværelse. Fram til etter Første verdenskrig lå Palestina under tyrkisk herredømme som en del av det osmanske riket.

Jødene utvandret fra Mesopotamia
Det jødiske samfunnet i Mesopotamia hadde eksistert i tusen år før araberne noen hundre år før Kristi fødsel kom til det som nå er Irak. Mange av jødenes mest hellige skrifter er fra denne perioden. Jødene har aldri sett på Irak som deres land i vårt århundre, men kyststripen ved Middelhavet. Det var etter Aleksander den stores erobringer 300 før Kristus at jødene flyttet på seg og slo seg ned i områdene rundt Middelhavet. Noen fant også veien til Spania. Flere flyktet 400 år seinere – i år 70 – da romerne ødela det andre tempelet i Jerusalem. Jødene ble forvist fra Judea da den romerske keiser Hadrian i år 135 slo ned oppstanden, som var ledet av Simon Bar Kokhba. Mange ble solgt som slaver.

I 1. Mosebok kap. 12.7 heter det: «Herren viste seg for Abraham og sa: «»Jeg vil gi dette landet til din ætt»». Abraham stod på en høyde i området som i Det Gamle Testamentet ble kalt Samaria. Nå ligger den israelske bosettingen Elon Moreh på denne høyden. Jødene har valgt å betrakte Mosebøkene som jødenes eiendomskjøte til dette landeområdet og har siden 1948 fordrevet gjennom kriger, okkupasjon, terror og massakre 80 prosent av de opprinnelige innbyggerne i området. I 1947 bodde en million palestinere i det som skulle bli Israel. Etter 1948 var bare 160.000 tilbake.

Forfatteren hadde en fullstendig enøyd blikk på Israel fra 1978. Først i 1998 laget hun en reportasje hvor hun for første gang ga ordet til en palestiner. Da var det tjue år siden hun flyttet til kibbutz i Israel. Ennå skulle det gå flere år før hun virkelig oppdaget palestinerne i Israel. Men hun gjorde det grundig ved å lære seg arabisk.

Prøvde å bli jøde
Forfatteren er ikke jødisk, men hun ville så gjerne bli en ordentlig jøde. Fra 1978 til 1988 var alle vennene og kjærestene hennes jøder. Deres mødre var ikke begeistret for å få en ikke-jøde til svigerdatter ettersom ikke-jødiske kvinner «vanner ut slekten» og får ikke-jødiske barn. Da hun begynte å konvertere, var det også feil. Deres mat og levesett var ikke lenger kosher nok for forfatteren. Først var problemet at hun ikke var jødisk, deretter at hun i bestrebelsene for å bli en av dem ble for ortodoks, men ikke ortodoks nok for rabbineren til å bli tatt opp i Det Mosaiske Trossamfunn. Hun skriver at hun snakket godt hebraisk, kjente kulturen og kodene og brukte ord og vendinger som bare jøder og israelere brukte. Til slutt ga hun opp å bli noe hun aldri kunne bli. Hun måtte likevel nøye seg med å være seg selv.

Israel er ikke bare et krigersk land. Det er også voldelig. Mest går det ut over palestinere. Ekstreme og voldelige bosettere i den okkuperte Vestbredden har gått løs på palestinsk eiendom og satt fyr på kristne kirker og moskeer og jaget palestinerne bort fra deres hus og land som palestinske slekter har eid i mange hundre år. Palestinerne har som regel oversikt over sin egen slekt i seks til åtte generasjoner bakover.

Terroren og volden har ikke vært begrenset til Israel. Kort tid etter terroren mot israelske OL-deltagere under sommer-OL i München i 1972 kom Mossad-agenter fra Israel til Europa for å iverksette operasjonen Guds Vrede. Deres oppdrag var å spore opp personer som hadde vært med på planleggingen av massakren i München. De israelske agentene drepte palestinere i Paris, Roma, London, Aten og på Kypros. I Norge likviderte Massad-agenter den uskyldige kelneren fra Marokko, Ahmed Bouchiki, på åpen gate i Lillehammer en julikveld i 1973. Han var på vei heim fra kino sammen med sin høygravide norske kone da en hvit Mazda stanset, to Mossad-agenter steg ut og skjøt ham. Attentatet var den første terroraksjonen på norsk jord etter Andre verdenskrig, og det første drapet på Lillehammer på 36 år. Seinere viste det seg at de hadde skutt feil mann. De hadde forvekslet ham med en palestiner som de hadde fått i oppdrag å likvidere.

I Israel reiser politikere på valgkamp rundt med sikkerhetsvakter og iført skuddsikre vester. Statsminister Yitzhak Rabin ble advart og bedt av sikkerhetstjenesten til å kjøre i pansret bil og gå med skuddsikker vest. Det gjorde han ikke og ble snikmyrdet etter en offentlig tale om Oslo-avtalen og en to-statsløsning (et Israel og et Palestina) i 1995. Israels statsminister ble drept av sine egne i landet der jødene skulle finne sin trygge havn etter 2000 års eksil og forfølgelser.
De ultraortodokse
For alle som vil forstå Israel, er det viktig å sette seg inn i det ultraortodokse samfunnet, skriver Wold. I 1954 fikk religiøse menn som ville beskjeftige seg med religiøse studier, fritak fra Israels treårige obligatoriske militærtjeneste. For 60 år siden var det 400 hundre menn som studerte jødenes klassiske religiøse skrifter istedenfor å avtjene militærtjeneste. I 2011 satt 37.000 menn i tjenestepliktig alder bøyd over de religiøse skriftene. Sammen med de israelske palestinerne utgjør de de ultraortodokse 30 prosent av befolkningen.
Haredi-verdenen er et religiøst kongerike for svartkledde menn og deres sønner. Der regjerer menn. Kvinnene og døtrenes plass er i heimen og bare der. De skal ikke ses, ifølge de gudfryktige mennene. Et av resultatene er de kjønnsdelte bussene i Jerusalem hvor menn sitter foran og kvinnene bak i bussen. Menn vil slippe å se kvinner av redsel for upassende assosiasjoner. Derfor må kvinnene være usynlige. Det er ikke menn som skal styre fantasiene sine. En egen «Renhetskomite» skaper frykt. Den har bannlyst avisredaktører som trykker annonser for kjøreopplæring for kvinner. Komiteen vil ikke ha noe av annonser for dobbeltsenger, og reklame for damesko og kvinneklær må gjøres på «skånsom måte».

De ultraortodokse er ikke populære i Israel. De arbeider ikke, men leser religiøse skrifter. Hardtarbeidende israelere ser at millioner av det de betaler i skatt går til de ultraortodokse skolene, der barna ikke lærer det som kan gjøre dem skikket til å fungere i et moderne samfunn. De lærer ikke naturvitenskap, om medier og kultur.
De ultraortodokse viser i tillegg åpen forakt for det moderne Israel som betaler for deres livsopphold. De ultraortodokse mener de er bærere av jødedommen. Det er dem som hardnakket har holdt på religiøse skikker og påbud, og som har æren for at det jødiske folket har overlevd i 2000 år. De omtaler de andre israelere som frafalne og sabbats-forbrytere, de som ikke sitter inne på helligdager og pugger Mosebøkene utenat. På dette og mange andre områder har de ultraortodokse mye til felles med konservative muslimer, som setter barn til å pugge Koranen.
Sidsel Wolds bok er førsteklasses velskrevet sakprosa, ikke minst kapitlene om jødenes tidlige historie og sionismens historie og bakgrunn.

Kjell Rønningsbakk

Sidsel Wold:
Landet som lovet alt.
Min israelske reise
Spartacus Forlag

Kommentarer

Kommentarer