Gudmund Restad til minne
Orkdal lensmannskontor på Fannrem. Året er 1961. Den nye lensmannsbetjenten står bak skranken med ryggen mot riksveien. Foran skranken står en snekker i førtiårene som noen få år tidligere har bygd huset, hvor lensmannskontoret ligger. Snekkeren har et ærend på lensmannskontoret. Den unge lensmannsbetjenten forstår ikke hva mannen sier. Og blir veldig brydd. Snekkeren har leppe- og ganespalte. Ved enden av skranken står en seks år gammel gutt med rødlig hår. Han redder uten videre situasjonen ved å gjenta det snekkeren sier. Hver gang han har gjentatt det mannen, ser han spørrende opp på lensmannsbetjenten, som så svarer. Slik fortsetter samtalen til snekkeren takker for hjelpen og går.
For gutten var situasjonen dagligdags. Når faren snakket med folk som ikke kjente han, hendte det ofte at de ikke forstod hva han sa. For gutten var det vanlig å gjenta det faren sa slik at han ble forstått.
Den unge lensmannsbetjenten het Gudmund Restad. Ingen visste da at han seinere skulle bli finansminister. Hva han hadde av planer den gangen, vet vi ikke.
Mannen med hareskår var min far. Den lille gutten med det rødlige håret var meg.
Snekkeren kjente lensmannen godt, men lensmann Sæther var ikke inne denne dagen. Deres samtaler pleide å gå greit.
I 1992 var jeg avisas stortingsreporter da jeg jobbet i redaksjonen i Dagens Næringsliv. Jeg oppsøkte Gudmund Restad på hans kontor og fortalte han at vi hadde møttes før. Restad var da finanspolitisk talsmann for Senterpartiet. Jeg fortalte om episoden i 1961. Jeg regna med at hendelsen var såpass spesiell for Restad at han ville huske den. Det ble innledningen til et vennskap med en vennlig, hjelpsom, kunnskapsrik og grundig finanspolitiker. Dette var året for den store skattereformen, og jeg stakk innom Restad når det var regler og løsninger jeg ikke forstod og kanskje heller ikke alltid var enig i. Og han serverte kaffe og forklarte. Og vi snakket om løst og fast.
Han fikk ikke mye igjen for hjelpsomheten sin i Dagens Næringslivs spalter. Redaktør Kåre Valebrokk likte ikke miljøvernere og senterpartifolk. Bare seterdøler var verre. Mange av dem skulle til Amerika for hundre år siden, men kom ikke lenger til Kristiansand. Der ble de pengelens og hadde ikke penger til billetten, fnøs Valebrokk. Der lever deres etterkommere nå.
Jeg skrev en grei artikkel om Sps leder Johan J. Jakobsen da han tok opp i Stortinget at myndighetene måtte hindre at Frøya ble solgt til et amerikansk konsern våren 1992. Jeg gjenga Jakobsens viktigste argumenter og formuleringer, og nærings- og energiminister Finn Kristensens begrunnelse for at regjeringen mente det var opp til det amerikanske konsernet selv å avgjøre om det ville kjøpe Frøya. Det hadde ikke regjeringen noe med. Oppkjøpet forstyrret overhodet ikke Kristensens «nattero», fikk vi vite. Valebrokk grep inn og stanset artikkelen på desken. – Ingen skal skrive pent om Sp i DN, var beskjeden.
-Kåre forakter senterpartifolk og miljøvernere, forklarte kollegaen på desken. -Har ingen fortalt deg det? Nå vet du det. Husk det: Ingen skriver pent om Sp i DN.
Det ble ingen artikkel i avisa neste dag med min byline.
Da Gudmund Restad bli finansminister i Kjell Magne Bondeviks mindretallsregjering fra 1999, slutta jeg å gå på Restads kontor og drikke kaffe og spørre om hvorfor det ble slik og slik. Finansministeren vr en travel mann, og jeg møtte han fortsatt flere ganger. Alltid var han like vennlig.
Gudmund Restad var født 19. desember 1937 i Skaun og døde 18. september i år. Frane var murer og mora var heimeværende husmor. Restad tok realskole og handelsskole som privatist og fikk Luftvernartilleriets befalsskole og Politiskolen, der han seinere ble lærer. Han var lensmann i Ørland og Orkdal fra 1961 til 1967. Han var ordfører på Smøla fra 1981 til 1985, stortingsrepresentant fra Møre og Romsdal i årene 1985 til 2001 og finansminister 1997-2000. Regjeringen Bondevik ble felt av Ap, Høyre og Frp på gasskraftsaken på min bursdag i 2000.
Jeg planla å besøke han på Smøla, men det ble alltid utsatt. Nå er det for seint. Heldige var vi som fikk bli kjent med denne trivelige hedersmannen.
Kjell Rønningsbakk
Kommentarer
Om forfatteren
