Brutalt om den ukjente kampen mot nynazistene

Like før midnatt lørdag 4. november 1995 ble vi vekket av skudd og desperate skrik rett nedenfor leiligheten vår på Harald Hårdrådes Plass i Gamlebyen i Oslo. Fra bussholdeplassen hinket en ung mann tvers over plassen hvor en drosje stanset og tok han med og kjørte bort i stor fart. Skrikene hans klarer jeg ikke å glømme, de minnet om skrikene fra en krigsskueplass.

Mine to døtre på åtte og ti år lå og sov tre etasjer over bussholdeplassen denne kvelden. De våknet og så siste delen av dramaet på bussholdeplassen tre etasjer nedenfor.

Jeg fryktet for at mine døtre skulle få psykiske men av hendelsen og brukte mye tid på å bearbeide opplevelsen. Det var ikke mulig å fortie det som hadde skjedd. Det var samtaleevnet i nabolaget i flere uker etterpå. Noen dager seinere gikk vi i demonstrasjonstog og markerte sammen med våre naboer at vi ikke ville ha nazister i våre gater.

Vi fikk raskt klarlagt hva som hadde skjedd natt til søndag: En mann på 19 år satt på bussholdeplassen og ventet på 37-bussen. Plutselig fikk han den butte enden av en øks i bakhodet fra en nynazist med finnlandshette, deretter snudd han øksen og hogg den mot mannens høyre kne. Han traff ikke skikkelig, og den angrepne greide å rive øksa fram ham og hinket etter ham. Plutselig snudde nynazisten seg og skjøt mot ham med pistol fra kloss hold. Mannen kastet seg til siden, men skuddet traff ham i høyre overarm. Nynazisten og makkeren løp fra stedet.

Et helt nabolag løp til vinduene og så det som skjedde. Mange beboere ringte politiet, og en hadde også et godt signalement og fortalte politiet at han som skjøt gikk på bussen, mens den andre forsvant i en rød bil.

Tre holdeplasser seinere stanser 37-bussen på holdeplassen nedenfor Politihuset. Her kunne politiet ha pågrepet gjerningsmannen, men ingenting skjer. Først omkring 01.30 kom en politipatrulje til  bussholdeplassen, men der var verken gjerningsmann, vitner eller offer to timer etter hendelsen.

Først ved tre-tida dagen etter kom politiet til Harald Hårdrådes Plass og satte opp sperreband rundt et område på fortauet. En åstedsgransker lette en times tid etter et hylster eller andre spor på åstedet. I avisene las vi tirsdagen etter at politiet skal ha hatt en dør-til-dør-aksjon i gårdene på Harald Hårdrådes Plass for å samle vitnemål, men jeg har enda ikke møtt noen som fikk besøk av politiet i dagene etter overfallet.

Denne hendelsen er omtalt i Jan Kalleviks «Xtrem. Krig i Oslos gater» som den alvorligste voldshandlingen fra nynazistene i Oslo høsten 1995. Politiet sidestilte nynazistene og deres antirasistiske motstandere. De så på dem som kriminelle gjenger, som lå i konflikt med hverandre. Det første til at gruppene som ble rammet av nynazistenes vold følte seg rettsløse og overlatt til seg selv. De måtte selv forsvare seg mot nynazistene. Myndighetene brydde seg ikke med det som rammet dem. Det bidro uten tvil til at voldshandlingene ble alvorligere, grovere og ga nynazistene langt større spillerom enn de ville hatt, dersom politiet i større grad hadde slått ned på en nynazistenes voldshandlinger og etterforsket dem.

Henlagt
Voldshandlingen på Harald Hårdrådes Plass ble henlagt av politiet. Det er et tydelig signal til nynazistene om at det var nærmest fritt fram, og et tilsvarende signal til miljøene som ble rammet av nynazistenes vold. Jan Kallevik forteller om mange andre angrep som også ble henlagt av politiet.

Jan Kallvik skildrer ryddig og greit sin bakgrunn og hvordan han og en rekke venner brukte et tiår på å slåss for å hindre at nynazister fikk fotfeste i Oslo. Kallevik og venner trente kampsport og på det meste var et femtitalls unge menn og noen kvinner pluss en rekke medhjelpere som informanter tilgjengelig for å rykke ut til alle døgnets tider.

Nazistene i Tyskland i mellomkrigstida og nynazistene som ville etablere seg i Oslo på nittitallet forsøkte å terrorisere utvalgte grupperinger på gatene. Hadde de fått ta gruppe for gruppe uten at de fikk en samordnet motstand, ville de fått det langt lettere. Deres mål var antirasister, homofile og innvandrere med dårlig fotfeste i det norske samfunnet. De vil derfor ha vanskeligere med å organisere seg og beskytte seg.

Nynazistene valgte seg Blitz som motstander fordi de både var motstandere og upopulære i deler av befolkningen. Men ofrene for nazistenes vold var også tilfeldige forbipasserende som kunne være hvem som helst.

Kallevik er med rette kritisert for sitt syn på vold. Enkelte har beskyldt ham for å ha et for enkelt syn på vold. Det er ikke riktig. Han vet hvordan vold virker og praktiserte tann- for tann i kampen mot nynazistene. Dessuten viser han i den engasjerte framstillingen et forhold til ære som kan minne om vikingenes holdninger. Hans syn på vold blir ansett som uakseptabelt i dagens Norge. Han forteller neppe alt, men setninger som «planter skarpmetallet i pæra på ham» (side 145) forteller om en råskap, som sikkert er sann. «Skrapmetallet» var en slåsshandske av metall.

Antirasitene med varierende grad av tilhørighet til Blitz-miljøet samlet seg i bydelen Gamle Oslo. En overløper ga nynazistene en liste med navn og adresser på alle som hadde på tatt seg å stille opp mot nynazistene. Nynazistene kunne ved hjelp av denne oversikten kjøre rundt i et par biler og ta sine motstandere en for en.

Nynazistene brukte skytevåpen, brannstiftelser, slagvåpen og bomber, mens antirasistene ifølge Kallevik bare brukte slagvåpen. Selv skriver Kallevik at mange vil mene at metodene de brukte, var langt over streken.  Men slik de oppfattet situasjonen, hadde de ikke noe valg, mener han: «Nynazistene brukte rå vold, og vold var de eneste språket de forsto. Vi holdt oss likevel langt unna nazistenes skitneste virkemilder: eksplosiver mot bygninger, skyte folk med pistol, stikke tilfeldige mennesker ned med kniv.» (side 9).

Skinheads
Kallevik og hans venner var stor sett skinheads. Også mange nynazister kalte seg skinheads og kopierte skinheadsenes kleskoder, først i USA og Sverige, deretter i Norge. Begge gruppene kledde seg i svarte pilotjakker og Doc Martenes-boots. Vi som bodde i Gamlebyen, lærte oss at de anti-rasistiske skiheadsene hadde mørkerøde sko, mens nynazistene hadde svarte. Kallevik skriver også at hans venner bar et merke på jakken, som skildte dem fra nynazistene. Det fikk jeg aldri med meg. «Folk flest så ikke forskjell på dem og oss, og derfor opplevd vi stadig å få skylden for faenskapen deres. Nå måtte vi verne om vår egen kultur – og gjøre Oslos gater tryggere for alle. Nazistene måtte jages bort fra bybildet,» skriver Kallevik (side 8).

Kallevik etablerer en effektiv fortellerstemme i boka som tar oss med på en historie få vet mye om. For en utenforstående blir også noen likheter mellom Kalleviks gruppe og nynazistene framtrendende: Begge drikker øl (pils) i store mengder, med mye fyll og er opphengt i vold. I kampen mot mynazistene blir de også «smittet» med noe av sine motstanderes råskap.

Drapet på 14-årige Benjamin Hermandsen
Fra begynnelsen av nititallet samlet nynazistene seg i flere organisasjoner som trakk til seg en del ungdommer. Boot Boys var blant de mest aktive og voldelige. Dobbeldrapsdømte Johnny Olsen var en av medstifterne av Boot Boys i 1987. Sentrale medlemmer i Boot Boys i Oslo stod i 2001 bak drapet på 14-årige Banjamin Hermandsen på Holmlia i Oslo.

Sommeren før Hermandsen ble drept, møtte jeg de som seinere ble dømt for drapet på en nydelig sommerdag. De hadde okkupert en benk på en av de mest populære badestredene ved Nøklevann i en bydel med over 30.000 mennesker. De hadde tydeligvis skremt bort alle andre fra stranda og satt og drakk øl. Da jeg nærmet meg, fikk jeg på lang avstand brølt til meg at bare kom, så skulle jeg få mer juling enn jeg tålte. Disse folkene hadde jeg aldri møtt før. Jeg skjønte jeg hadde møtt nynazister og gikk nært nok til å se dem tydelige før jeg valgte en svømmetur et annet sted ved vannet istedenfor å ta imot nynazistenes elskverdige tilbud.

Drapet på Hermandsen førte til at samholdet internt blant nynazistene sprakk. Mange nynazister tok avstand fra drapet, og presset fra en kompakt folkeopinionen som ikke aksepterte at tilfeldige tenåringer kunne drepes, bidro til å isolere de nynazistiske miljøene.

I tillegg bidro de kontinuerlige stridighetene blant de høyre-ekstreme til at miljøet deres ble svekket. I 1998 tystet de til politiet på hverandre, banket hverandre og samarbeidet med politi og overvåkningspoliti for at andre i miljøet skulle få problemer med politiet. Boot Boys-lederen Terje Sørli skjøt på lederen av Viking, Eirik Solheim, med pistol etter en krangel om våpen og penger. Solheim overlevde fordi han bar skuddskikker vest. At Solheim bar skuddsikker vest var i dette miljøet like selvfølgelig som at andre bærer skjorte, og forteller mye om hvordan han oppfattet omgivelsene sine.

Ukjente historier og hendelser
Jan Kallevik gir oss i denne dokumentarboka en ukjent historie og tar oss med til hendelser  og miljøer de færreste kjente. Eller som han selv skriver: «Vi som tok ansvar og konfronterte det ariske monseret i Oslos gater, har offisielt aldri eksistert.»

Selv mener Kallevik at han og hans venners kamp mot nynazistene drev dem tilbake og hindret dem i å slå rot i Oslo. Det har han utvilsom delvis rett i, men de interne stridighetene og den massive folkeopinionen som vokste fram etter drapet på Benjamin Hermandsen, bidro også til at nynazistene ble en liten og ubetydelig gruppering i Norge de nærmeste årene.  Først i  21. juli 2011 fikk Norge sjokket over hva folk fra disse miljøene er istand til. Kallevik og hans venner med deres kjennskap til disse miljøene var neppe like overrasket.

Jan Kallevik:
Xtrem
Krig i Oslo gater
Ascehough Forlag
2014

 

Omtalen ble publisert juni 2014.

Kommentarer

Kommentarer