Bloggpost

- Rett fra hjertet!
06 August 2016

Krim om ilandføring av gass og kraftkrisen i Midt-Norge

Hognset starter i Oslo, men tar oss raskt med til Nordsjøen og spillet blant de store oljegigantene i Nordsjøen, som vil tappe gass fra norsk sektor over i britisk for å snyte norske myndigheter for store gassinntekter.

Den 70 år gamle debutanten Hongset  har skrevet en faktathriller med en god del innlagte miniforelesninger om gassteknologi og oljepolitikk. Han kjenner oljebransjen og spesielt godt spenningsfeltet mellom operatørselskapene, reguleringsmyndighetene, fagforeningene og politikerne.

Hongset tar oss med til Romsdalen og viser oss med overveldende tydelighet at romsdalingene Kjell Magne Bondevik og eks-Hydrosjef Eivind Reiten hadde bestemt på forhånd at deres hjemtrakter skulle få ialndføringsanleggene for gassen fra Ormen Lange. Gassen skulle i land i Nyhamna i Aukra kommune, som er nabokommunen til Molde, naboøya til hjemstedet til Sps tidligere olje- og energiminister og eks-Hydro-sjef Eivind Reiten.

Nyhamna var jomfruelig område hvor alt måtte etableres fra grunnen når dynamitten og bulldoserne hadde jevnet terrenget. Fakta og utredninger ble underveis tilpasset konklusjonene som var trukket på forhånd, mener Hongset. Godt betalte konsulentrapporter presenterte fakta slik de bestemmende herrene ville ha dem. De fleste eksemplene i boken er hentet fra virkeligheten. Nyttige skriveføre medløpere presenterte rapportene i pressen med store oppslag og som ugjendrivelige fakta.

For å forhindre andre alternativer som Tjeldbergodden, overkjørte de Bondeviks partifelle, ferskingen Einar Steensnæs, som nettopp var blitt olje- og energiminister. Han sørget for å stanse alle utredninger av andre steder for ilandføring. Til tross for at alle faginstanser anbefalte konsekvensutredning av ilandføring på Tjeldbergodden.

Strømtilførselen la de lokk på
For å få valgt bort andre alternativer for ilandføring, måtte Hydro og Bondevik/Steensnæs også legge lokk på problemet med å skaffe nok elektrisitet til gassterminalen i Aukra. Problenemet med strømforsyning ville gi gode argumenter for ilandføring på Tjeldbergodden.

Resultatet er kraftkrisen i Midt-Norge som vi har hatt de siste årene, og som regionens innbyggere betaler for gjennom høye strømpriser. Det er også denne kraftkrisen som har brøyter vei for den kontroversielle kraftlinjen gjennom Sogn og Fjordane med blant annet en kommende strid om sjøkabel eller luftlinje over Sognefjorden.

Hydro var operatør for Ormen Lange og er kjent for å styre store prosjekter etter den militære straffeloven, slik at toppene får det som de ville. Bondevik og Reiten fikk de konklusjonene de trengte fra Statnett og Norges vassdrags- og energiverk (NVE). Verken Statnett eller NVE mente at det trengtes ny kraftproduksjon til dette anlegget. Også i Stortinget gikk det glatt. Et slik gigantisk anlegg kunne ikke bygges uten at det ble bygget ny strømproduksjon som kunne dekke behovet for strøm ved ilandføringsanlegget, påpekte SVs Hallgeir Langeland. Han foreslo å utsette hele saken inntil strømforsyninga til Ormen Lange var sikret. Men det ble nedstemt og fikk bare SVs stemmer. Dermed var det fritt fram for  dette prosjektet som ville skape en alvorlig mangel på strøm i Midt-Norge.

Det er ikke småtterier av strøm et slikt gassanlegg bruker. I første byggetrinn var forbruket per år oppe i 1 TWh (milliarder kilowattimer) og etter bygge trinn to ble årsforbruket nærmere tre Alta-kratverk, ifølge Hognset. Det tilsvarer ca 1,8 milliarder kilowattimer i året og tilsvarer strømforbruket i en by med omkring 55.000 innbyggere i 21-22 måneder. Eller at det ble bygget en by med ca 100.000 innbyggere i Midt-Norge uten at det ble bygget ekstra strømproduksjon i regionen.

Kraftkrise og kraftlinje over nettleia
Til Nyhamna måtte det også bygges en ny kraftlinje til mange hundre millioner. Det er godt gjort å definere en ny kraftlinje til den ytterste øy på Nordvestlandet som en del av sentralnettet i Norge, som Statnett har ansvaret for. Men hvorfor var det så viktig? På den måten slapp Hydro å betale kraftlinja, men alle strømforbrukerne i Norge spleiser på den og betaler fortsatt jevnt og trutt for den over nettleien. Når alle betaler, merker vi heller ikke så mye til at de tar en liten del av regninga for Hydro.

Dette er bakteppet for kriminalromanen hvor Hogset har lagt til noen mord og diktet opp noen ekstra skurker. Hongset ivret i sin tid for at gassen fra Ormen Lange skulle ilandføres på Tjeldbergodden, hvor Statoil tar i land gassen fra Heidrun-feltet og har en metanolfabrikk. Hongset påpeker at størrelsen har betydning dersom gassindustrien skal skape ringvirkninger. Et større fagmiljø vil lettere avle ny virksomhet, og virksomheten blir mer konkurransedyktig når flere deler på infrastruktur og felleskostnader.

Hognset etterlyser demokratiske motkrefter til oljeselskapene, som stort sett får gjøre som de selv vil. Journalistikken på oljevirksomheten er også jevnt over servil. «Det er ingen redaksjon som driver langsiktig og undersøkende journalistikk lenger. I alle fall ikke på dette området.. Oljestoff er blitt venstrehåndsarbeid i norsk presse…de som skriver nå, har lite peiling…det meste som kommer på trykk, er sørgelig tynne greier», skriver Hognset.

Språket bør skjerpes og gjennomarbeides mer til neste bøker i serien. Persontegningene blir noe grå og bør få mer karakter og særpreg i seinere bind i serien. Men det er et spennende prosjekt å lage krim av kraftkrisen i Midt-Norge og spillet i olje-industrien. Så får det bare være at leseren mister noen illusjoner om demokrati, saksbehandling som skal utrede ulike alternativer og konsekvensene av dem, og at korrupsjon skjer alle andre steder enn i Norge. Inntrykket av at dette er fakta blir forsterket av at forfatteren i teksten siterer brev fra Olje- og energidepartementet med Steensnæs` signatur, hvor Romsdalens to store sønner har tvunget departementet til å danse etter deres pipe.

Utgagspunktet for serien Traktaten er at Stortinget 16. februar 2006 i Hognsets plot godkjente en traktat mellom Norge og Storbritannia om grenselinjen på sokkelen. Behandlingen i Stortinget medregnet avstemningen tok mindre enn ti sekunder. Saken ble knapt registrert av norske medier, skriver Hognset. Traktaten gir oljeselskapene stor frihet til å eksportere naturgass direkte fra norske sokkel og inn i britiske rørledninger og til britisk gassindustri. Konsekvensen er mindre verdiskapning i Norge og tap av arbeidsplasser i Norge. Pluss enda mindre politisk styring med petroleumspolitikken. Avgjørelsen i 2006 fikk ikke stor oppmerksomhet. Men den åpnet for den såkalte «rikgasslekkasjen». Rikgass som inneholder verdifull etan, propan og butan eksporteres nå i større grad til Storbritannia i stedet for å bli foredlet her i Norge. Vi er i ferd med å gi fra oss industrifløten, mener Hongset.

Om lag en prosent av norsk gass brukes til å skape industri og arbeidsplasser i Norge
Hognset ser for seg en fremtid hvor Norge videreforedler naturgass til alt fra kulepenner til elektriske kabler og plastrør. Han peker på Norges 400-500 plastbedrifter, som rørprodusenten Pipelife i Surnadal. De rørene er laget med rikgass som har kommet inn til Kårstø, der etanet tas ut. Etanet går med båt til Grenland og crackeren hos Ineos som lager det om til etylen og siden plast. Så går det med trailer til Surnadal, og da er etanet tidoblet i verdi.

Hongset har vært informasjonssjef i Statoil på Mongstad fra 1992 til 1995 og har fortid som spesialrådgiver i fagforbundet i Industri Energi.Varsleren kan leses som en ren krimbok, men er i tillegg en slags lærebok i gassproduksjon. Vi venter med spenning på neste bind i serienTraktaten.

Hogne Hongset:
Varsleren
Første bok i serien Traktaten
Kagge Forlag
419 sider

 

 

Kjell Rønningsbakk

Kommentarer

Kommentarer