Bloggpost

- Rett fra hjertet!
06 August 2016

Et viktig bidrag til krigshistorien

Krigshistorien har vært vestvendt og selektiv. Milorg og Kompani Linge ble allerede i 1945 tildelt rollen av det offisielle Norge som de som stod for den militære motstanden mot den tyske okkupasjonsmakten. Det var imidlertid først den siste krigsvinteren at Milorg slo inn på aktiv motstand. Før det hadde det vært viktigst å unngå at norsk infrastruktur og industri ble ødelagt av krigshandlinger. For Milorg og Industriforbundet gjaldt det å komme med produksjonsapparatet intakt ut av krigen.

Den aktive motstanden var overlatt til Osvald-gruppa og Kompani Linge som drev med sabotasje mot den tyske krigsmakten allerede fra tidlig i krigen. Osvald-gruppa og Kompani Linge stod for omtrent like mange aksjoner i Norge i krigsårene. Begge gruppene gjennomført omkring 100 til 200 aksjoner i det okkuperte Norge hver. Det var for å ikke komme fullstendig i skyggen av den aktive motstanden fra grupperinger som Osvald-gruppa og for ikke å miste enda flere folk til dem at Milorg begynte med sabotasje det siste krigsåret, da alle visste hvordan krigsutfallet ville bli.

Felles for både Kompani Linge og Osvald-gruppa var at de ble ledet av hver sin allierte stormakt. Kompani Linge ble startet av britisk etterretning og var en del av britenes  Special Operations Executive  (SOE). Organisasjonen fikk navnet Kompani Linge rett etter krigen for å hedre den falne lederen Martin Linge, som falt under Måløy-raidet i 1941.  Osvald-organisasjonen var en del av Ernst Wollwebers  «Organisasjon mot fascisme og til forsvar av Sovjetunionent», startet av sovjettiske NKVD, KGBs forøper. Både Kompani Linge og Osvald-gruppa var underlagt den øverste ledelsen for de hemmelige tjenestene, henholdsvis i Storbritannia og i Sovjetunionen. Begge hadde rundt 200 aktive medlemmer og opererte i prinsippet uavhengig av den nasjonale motstandsbevegelsen, men samarbeidet i praksis, først og fremst gjennom Milorg. Mens Linge-karene fikk krigspensjoner etter krigen, ble medlemmene av Osvalg-gruppa nektet både heder, ære og pensjoner – og forfulgt og beskyldt for unasjonale holdninger.

«Norges kanskje fremste motstandkjemper under krigen»
Først i 1995 ble det avduket et minnesmerke over de falne i Osvaldgruppen. De fikk en minneplakett ved hovedinngangen til den gamle Østbanebygningen i Oslo. LO i Oslo stod for arrangementet. Siden har gruppen blitt hedret hver 1.mai.

68 år etter krigen, 4. oktober 2013, ble den aktive kommunistiske motstanden hedret av det offisielle Norge av daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Seremonien ble til på initiativ fra SV, som gikk med på å utdele utmerkelser til soldater i Afghanistan mot at gjenlevende medlemmer av Osvald-gruppen også kunne få medaljer. Denne dagen var de de siste åtte gjenlevende fra Osvald-gruppa invitert til et arrangement med forsvarsminsiteren. Fredagen før var de siste to gjenværende fra Pelle-gruppa, Ragnar «Pelle» Sollis krigssabotører, hedret på tilsvarende måte.

I historieverket Norvegr fra 2011 blir Asbjørn Sunde omtalt som «Norges kanskje fremste motstandkjemper under krigen». Allerede i 1954 ble han utstøtt og stemplet som «landssviker» og dømt som sovjettisk spion i en sak uten beviser. Domsslutningen er basert på indisier. Fortsatt holder Politiets sikkerhetstjeneste (PST) etterforskingsmaterialet hemmelig, over seksti år etter spiondommen mot Asbjørn Sunde. Her skal ingen få sjekke hva som virkelig skjedde.

Fortiet
Det er påfallende hvor fortiet den kommunistiske motstandskampen har vært. Den har vært så godt som radert vekk fra de alminnelige historieverkene fra 1940-årene til 1960-årene. Så ble den gradvis noe mer med i historiefortellingen fra 1970-årene. Årsaken er den kalde krigen. Den britiske statsministerne i krigsårene, Churchill, utropte sin allierte Sovjetunioen som Storbritannias nye fiende rett etter krigen. Fra 1948 med kuppet i Tsjekkoslovakia og Gerhardsens Kråkerøy-tale slo dette synet på befrierne av Finnmark også igjennom i Norge. Det rammet kommunistene som ble utropt som en trussel mot et demokratisk styresett i Norge. Regjeringen økte forsvarsbudsjettet med 50 prosent i 1948, fra 200 til 300 millioner kroner, og tjenestetida for vernepliktige i Forsvaret økte fra ni til tolv måneder.

Bortsett fra erindringsboka Menn i mørket som Sunde utga i 1947, har han selv etterlatt seg lite materiale. Boka Menn i mørket kom forøvrig i tre opplag og er den mest spennende, velskrevne og beste beretningen fra aktiv motstand i Norge under krigen. Fra krigen og fram til omkring 1990 har biografer og historikere gitt et nesten uten unntak negativt bilde av Sunde. Fremst i denne tradisjonen i nyere tid står journalisten Egil Ulateig med Raud krigar, raud spion (1989), men Sunde fikk også sterkt kritisk omtale i Haakon Lies Krigstid (1982) og i Torgrim Titlestads Peder Furubotn. I kamp, i krig (1977).Tore Pryser har gitt en mer positiv vurdering i Arbeiderbevegelsens historie bind 3 (1988). Med Morten Conradi & Alf Skjeseths Osvald. Storsabotøren Asbjørn Sunde har vi fått en biografi som presenterer Sundes innsats uten politiske sideblikk – og ikke sett gjennom den kalde krigens enøydhet.

Conradi og Skjeseth presenterer Sunde  allerede som barn og ungdom som en «stribukk». Av hans erindringsbok Menn i mørket skjønner vi at han hadde en spesiell personlighet. Sunde ble født i 1909 i Rørvik i Vikna. Faren var skomaker og fisker og flyttet til fiskeforedlingsindustrien i Kopervik på Karmøy hvor Sunde vokste opp. Mora døde da han var elleve år og flere av hans søsken havnet på barnehjem. Sunde gikk ut av folkeskolen med uvanlig gode karakterer og tok hyre da han var femten år. Året etter dro han til Horten for å gå inn i det sjømilitære korps. Han tok styrmannseksamen i 1929, men greide ikke å tilpasse seg den militære disiplinen og sluttet i korpset. På grunn av politisk aktivitet ble han svartelistet og gikk uten arbeid i mange år. Han meldte seg tidlig inn i Norges Kommunistiske Parti (NKP) og var en uredd aktivist i Horten, men meldte seg ut i 1938 da han gikk inn i den hemmelige Wollweber-gruppa, som var opprettet i 1937 for å senke tyske skip som fraktet våpen til fascistene i Spania. En sabotør kunne skade partiet. For at det ikke skulle skje, meldte sabotørene i en rekke land seg ut av kommunistpartiene.

Frivillig bak linjene i Spania
Sunde deltok som frivillig i borgerkrigen i Spania, som startet i 1936 og endte med fascistenes seier i 1939 med uvurderlig hjelp fra Hitler-Tyskland som der testet sine tanks og kampfly før storkrigen brakte løs for alvor. Der lærte Sunde å lage og utplassere sprengladninger og bomber. Han ble benyttet til spesialoppdrag bak fiendens linjer, og da andre nordmenn dro hjem, ble Sunde værende igjen i Spania. I Spania kjørte Sunde også ambulanse og hadde andre stabs- og hjelpefunksjoner i de republikanske styrkene. Sommeren 1938 kom Asbjørn Sunde tilbake fra Spania. Han flyttet fra Horten til Oslo med familien, der han hadde fått jobb som anleggsarbeider under bygginga av rådhuset. Kort tid etter ankomsten til Oslo ble Sunde bedt om å ta over ledelsen av den norske avdelingen av Wollweber-gruppen etter Martin Hjelmen, som overtok ansvaret for gruppene i Nord-Sverige.

Snarrådig og aktiv fra morgenen 9. april 1940
Ferdighetene han tilegnet seg i Spania benyttet Sunde seg av som sabotør og spesialagent i kampen mot okkupasjonsmakten, og som leder av Osvald-gruppa under andre verdenskrig.  Sund og minst seks andre Spaniafarere ble seinere medlem av Osvald-gruppa. Allerede 9. april 1940 demonstrerte Sunde og Wollweber, som oppholdt seg illegalt i Oslo, sin snarrådighet. De skapte denne første krigsdagen den såkalte «Panikkdagen» hvor folk i tusentall rømte ut av Oslo fordi det var satt ut rykter om britisk bombing. I 1990 ble Ernst Wollwebers upubliserte erindringer tilgjengelig. Der kan vi lese: «Straks etter okkupasjonen forsøkte den fascistiske ledelsen å forhindre at kong Haakons mobiliseringsordre ble effektiv i byene. Man måtte altså bryte gjennom den militære ringen rundt Oslo før den ble for sterk og ble fullstendig etablert. Vi skaffet en høytalerbil (…). Etter knappe to timer var Oslo nesten folketom. Masseflukten kunne ikke en gang de tyske kontrollpostene stoppe. Dermed ble også veien fri for tusenvis av unge nordmenn som kunne følge sin mobiliseringsordre. Norske tropper befant seg nemlig rett nord for Oslo». (Sitert etter Conradi & Skjeseth.)

Sunde ble fra 1941 lederen for Wollweber-gruppen i Norge. Nordmannen Martin Rasmussen Hjelmen ledet den norske delen av Wollweber-organisasjonen og gjennomførte sabotasjeaksjoner mot tysk krigstransporter til Spania i Norge fra mars 1938. Hjelmen ble allerde i 1941 ble arestert i Sverige og utlevert til tyskerne, som etter omfattende tortur halshugde ham i 1944 i et av Gestpos spesialfengsler i Hamburg.  Sunde ble etter Hjelmen Wollweber-organisasjonens operative leder i Norge. Sunde skapte av dette den såkalte Osvald-gruppen, et navn som ble brukt av den tyske okkupasjonsmakten på motstandsorganisasjonen i Norge.

Det svensk-tyske politisamarbeidet førte til at det ble stadig vanskeligere for anti-fascister i Sverige. Informasjonen fløt begge veier mellom svensk og tysk politi, også etter det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941. Svensk politi hadde også overtatt Gestapos begrepsbruk. De kalte antifascister og motstandsfolk fra Norge «kommunistiska terror-spränggrupper». For Sundes folk ble det nå nesten like farlig å bevege seg i Sverige som i det okkuperte Norge.

Dristige aksjoner
Osvald-gruppen stod bak en rekke dristige aksjoner, blant annet sprengte de kontorene til Statspolitiet i Henrik Ibsens gate i Oslo i 1942. Sunde aksjonerte ofte på symboltunge dager. På Hitlers fødselsdag  20. april 1943 ledet han en aksjon mot arbeidskontoret i Pilestredet i Oslo i samarbeid med Milorg. Aksjonene førte til at arkivkortene med flere årganger av nordmenn ble brent. Det hindret at titusener av nordmenn ble utskrevet og tvunget til tvangsarbeid på tyske anlegg.

Organisasjonen dominerte sabotasjevirksomheten i Norge 1941–1944, og gruppa var ansvarlig for brorparten av sabotasjen mot den tyske okkupasjonsmakten. Erik Gjems-Onstad mener at Sunde og gruppens hans stod bak anslagsvis 200 sabotasjeaksjoner.  London-regjeringa ga økonomisk støtte til Osvald-gruppen via «vestkant-organisasjonen» 2A, men Sundes menn valgte også å begå sju bankran for å finansiere sabotasjeoppdrag. Dette gjorde dem upopulære, både blant lokale kommunistgrupper og andre deler av motstandsbevegelsen. Det er på det rene at pengene som ble skaffet ved bankran ble benyttet til drift av gruppen, sabotasje og kamp mot okkupantene. Under en av disse aksjonene ble et uskyldig menneske drept. På denne tiden eksproprierte tyskerne enorme summer sammenliknet med hva motstandsbevegelsen gjorde. Verken før eller etter krigen gjennomførte medlemmene av Osvald-gruppen tilsvarende bankran.

Sunde hadde under annen verdenskrig nær kontakt med den norske Linge-mannen Gunnar Sønsteby og milorglederen Jens Christian Hauge. Gruppa utførte vanskelige oppdrag for Milorg og Politigruppa (2AP), oppgaver som Milorg fant for farlig eller for kontroversielle, blant annet likvidasjoner. Politigruppa ga Osvald-organisasjonen verdifull informasjon om tyskernes planer, deres agenter og angivere. Oppgavene ble gitt til Osvald-gruppen når andre motstandsgruppene ikke klarte eller ønsket å påta seg spesielt krevende og farlige oppdrag. Også spesialtrente Linge-soldater påtok seg tilsvarende farlige oppgaver.

Like farlig i Sverige som i Norge
For Sunde var det like farlig å være i Sverige som i Norge. Derfor valgte han å holde familien i Norge. Fra 1944 lå også Sundes kone og mindreårige sønn i dekning sammen med Osvaldgruppen, og alle tre slapp fra krigen med livet i behold.

Mot slutten av krigen ble Sunde mer isolert politisk. Peder Furubotn ble i 1941 valgt til generalsekretær i NKP og ledet partiets nye linje med væpnet motstand mot okkupantene. Mens Asbjørn Sunde ville drive mest mulig sabotasjevirksomhet for å hindre okkupasjonsmakten å utnytte norske ressurser og hindre at de uthvilte tyske troppene i Norge ble sendt til krigsinnsats i andre europeiske land, mente Furubotn at NKP burde bygge opp en partisanorganisasjon (gerilja) som skulle holdes i beredskap. Dette førte til brudd mellom Furubotn og Sunde. Sunde beskrev selv det vanskelige forholdet til Furubotn under krigen, og han ble motarbeidet av ledelsen i Norges Kommunistiske Parti allerede fra 1944. Sunde la ned Osvald-gruppen samme år på skriftlig ordre fra Sovjetunionen. Under partioppgjøret i 1949 var det forøvrig sabotasjelederne Asbjørn Sunde og Ragnar «Pelle» Sollie som ryddet partikontoret og kastet ut Furubottens folk.

Etter krigen flyttet familien til Oslo. Gunnar Sønsteby skaffet ham arbeid hos ESSO på Sjursøya. Sunde mistet denne jobben etter at han ble tatt for promillekjøring på Karl Johans gate i Oslo i 1947. Etter det fikk han aldri en ny fast jobb.
Spiondom
Sunde ble tildelt den sovjetiske militære Medaljen for seier over Tyskland, som ble tildelt enhver som deltok i organisert form for krigføring under andre verdenskrig, i både hær, marine og luftvåpen, samt NKVD. I 1954 ble denne beslaglagt av politiet som bevis i spionsaken mot ham.

Fra begynnelsen av 1950-årene ble Sunde og hans venner overvåket. Naboene og Sunde selv på Ola Narr visste om det som foregikk. De kjente igjen overvåkerne som varmet seg i en egen arbeidsbrakk som var utstyrt med foto- og avlyttingsutstyr. Politiets biler var lett synlige med sine antenner på taket. Sunde ble i 1954 dømt til åtte års fengsel for spionasje. I retten hevdet aktoratet at politisk overbevisning ledet ham til å spionere for Sovjetunionen. Den medtiltalte bøssemakeren Erling Norby ble dømt til tre års fengsel. Ordren om arrestasjon og spionsak mot Sunde kom fra regjeringen (jfr Lars Borgersrud: Fiendebilde Wollweber. Svart propaganda i kald krig, Oslo 2001). Etterretningsstaben i Forsvaret så derimot ikke på kommunistene som en trussel mot landets sikkerhet.

I januar 1958 sendte Sunde en søknad om benådning til Kongen på grunn av sykdom og store smerter. Sunde led av Bekhterevs sykdom. Søknaden var støttet av fengselslegen, fengselsdirektøren samt fengselsstyret. Justisminister Jens Haugland, skal etter tilråding fra POT og Riksadvokaten, ha hindret at brevet nådde frem til Kongen. Etter å ha sonet to tredeler av straffen ble Sunde løslatt i juni 1959, femti år gammel.

Etter fengselsoppholdet levde han som uføretrygdet et anonymt liv tilbaketrukket fra offentligheten fram til sin død i 1985 og slet med dårlig fysisk og psykisk helse. Han meldte seg på begynnelsen av sekstitallet inn i et lokallag i NKP i nabolaget hvor han bodde i Oslo øst. Men han ble ekskludert fra NKP på slutten av 1960-tallet. I striden mellom Sovjetunionen og Kina og lederskapet i den kommunistiske verdenen, valgte Sunde, som hadde slåss for Sovjeunionen, Kina. Det kostet han medlemskapet. NKP ekskluderte en rekke medlemmer og hele ungdomsorganisasjonen under denne striden.

Så seint som på 1970-tallet søkte advokat Per Aavatsmark om krigsuførepensjon for Sunde, men fikk avslag av Aps sosialministerv Ruth Ryste. Sunde forble en fattig mann hele livet.

 

Morten Conradi & Alf Skjeseth:
Osvald.
Storsabotøren Asbjørn Sunde
Spartacus Forlag 2015

 

Kjell Rønningsbakk

Kommentarer

Kommentarer