Verkskirka ved smeltehyttene på Svorkmo 1675-1816 fra vår tidligste gruvehistorie
Den første kirka som vart bygd i øvre Orkdal var verkskirka på Svorkmo. Da partisipantene (aksjeeierne) fikk kongens tillatelse for å bygge smeltehytte på Svorkmo i 1655, måtte partisipantene forplikte seg til å bygge kirke og skole i forbindelse med smelteverket.
Løkken kobberverk ble grunnlagt i 1654 og la grunnlaget for tettstedet Løkken Verk. Det har også vært kjent som Meldal kobberverk. Kobberverket var lenge det nest største i landet, etter Røros.
Malmplassen lå ved elva Svorka på Svorkmo. Hit kom det kobbermalm fra Løkken kobberverk. Tre smeltehytter lå her i tiden fra 1657 til 1844. Den ferdige malmen ble transportert til Trondheim av lokale bønder, om vinteren med slede og om sommeren med kløv. Gården Svorkmo ble gjort til verksgård. Sammen med gården nordre Skjølberg ble de to gårdene sentrum for bergverksdriften på Løkken.
Skogene rundt hele området ble nyttet til kullbrenning og setteved. Setteveden ble brukt til å fyre opp fjellet slik at malmen kunne brytes. Kullet ble brukt i smeltehyttene.
For å få lov til å starte gruvevirksomheten, få privilegiebrev som det het, måtte verkseierne bygge kirke.
Kirka var reist på Sckankebakken rett øst for tettstedet Svorkmo (rett opp for jernbaneundergangen og krysset ved Plassgata) og vigsla året 1675. Under kirka var det en likkjeller der de mer prominente vart satt ned. Direktør Myller laga seg sogar et eget mausoleum ved denne kirka tross stor motstand fra både partisipantene og den geistlige delen ved kirka.
Kirka stod på Sckankebakken i 171 år, men den 3. juni i 1816, som var andre pinsedag, var det storflom i både Svorka og Orkla, og kirkegarden begynte å rase ut midt under gudstjenesten. Det ble ikke mye tid til å berge så mye av inventaret, men noe vart berget, blant anna ei sprukken kirkeklokke og tavle. Denne søndagen skulle to barn døpes, men fadderne ble plutselig opptatt med å redde ut folk og inventar fra kirka.
Året etter ble det reist en ny kirke, den ble reist på Smedhaugen. Den lå om lag en kilometer nord for den gamle og var i bruk til 1866.
Ei inventarliste forteller at verkskirka eide ei sølvkanne med et krusifiks på lokket, en forgylt kalk med disk, en messehagel av rød fløyel med gullsnorer, et messing døpefat, ei messing lyskrone, to kirkeklokker, en bibel og ei alterbok. Det var dører for hvert benkerad.
Fremste benkerad var for verksdirektøren og hans familie. De øvrige var plassert nedover etter rang og stilling. Slik ble klassesamfunnet utenfor kirka gjenskapt i kirkerommet, slik det er i Røros kirke.
Utafor kirka stod fra 1730 åra gapestokken med halsjern. Det var helst fyll og slagsmål som vart straffa i gapestokken. Men med folkelatteren og ei kald vassbøtte over seg attåt kunne straffa bli hard nok.
Kirketjenesta kunne det være så som så med i verkskirka, det skjedde ofte at presten ikke kom og klokkeren eller en av de lesekyndige i menigheten måtte lese av en postil.
Bildetekst: Restene av kirkegården mot øst. Foto: Kjell Rønningsbakk
Kommentarer
Om forfatteren
