Ytringsfriheten – fra blysats til internett

Gjennom de siste femti år har ytringsfriheten blitt hjulpet fram av viktig teknologiske endringer og to sosiale endringer: Det har blitt stadig billigere å publisere tekster, med utvilingen fra blysats til nettpublisering, og det er langt flere i dag enn for femti år siden som er interesserte mottakere av tekster, samt at det er langt flere som selv har råd til å finansiere en publisering.

Gjennom de siste femti år har ytringsfriheten blitt hjulpet fram av to viktige teknologisk nyvinninger og to sosiale endringer: Det har blitt stadig billigere å publisere tekster, ikke minst ved nettpublisering, og det er langt flere i dag enn for femti år siden som er interesserte mottakere av tekster, samt at det er langt flere som selv har råd til å finansiere en publisering.

Så lenge alle trykte bøker og aviser ble satt med bly, var trykkingen tungvindt, tidkrevende og kostbar. Målgruppene for en bokutgivelse var langt mindre enn den er i dag. Dessuten krevde det kapital å trykke en bok. Det gjore at det var færre som kunne stå for en utgivelse.

Offsetttrykkingen på siste halvedel av sekstitallet forenklet trykkingen og reduserte kostnadene og slo virkelig igjennom fra omkring 1970. Det skulle komme til å revolusjonere forleggeriet og utgivelsen av aviser og blader. Billigboka gjorde det mulig for langt flere å kjøpe bøker. Pax Forlag var et foregangsforlag i Norge til å utbre billige debattbøker og romaner, norske og oversatte, og fant kjøpere til bøker som andre forlag ikke ville utgi. De store etablerte forlagene Gydendal og Aschehoug fant etter hvert ut at de ikke kunne overlate dette voksende markedet til Pax og begynte selv å utgi serier av billigbøker. Lanternebøkene fra Gyldedal med norsk og oversatt skjønlitteratur er et viktig eksempel. Her fant du Johan Borgens romaner sammen med Hemingways og Faulkners romaner i norsk oversettelse.

Et utdannet folk leser

Dette skjedde samtidig som vi fikk lånefinansiert utdanning i Norge. På slutten av sekstitallet fikk flere barn fra småbruker- og arbeiderheimer råd til å ta videregående utdanning og ikke bare avslutte med realskole, ettårig handelsskole og «lederutdanning» med lønn på en befalsskole. De kunne ta examen artium og innvaderte i første halvdel av 70-tallet universitetene. Denne videregående utdanningen av en stadig større andel av befolkningen skapte et langt større lesende publikum og langt flere kjøpere av tekster, enten det var bøker, aviser eller tidsskifter. Når en stadig større andel av befolkningen har skaffet seg en fagutdanning, føler de samme menneskene også behov for å holde seg ajour med utvikingen av faget. Dette har skapt et stadig større marked for tekster innenfor smale fagområder, som det var utenkelig å utgi bøker innenfor på sekstitallet, så lenge blysatsen var enerådende.

Det viktigste kvantespranget i reduksjonen av produksjonskostnader var datamaskinene, som gjorde det mulig å skrive teksten selv. Da ble settingen i trykkeriet overflødig. Et manus kan nå gå som ferdig tekst (i pdf-format) rett inn i datamaskinene på trykkeriet og kjøres ut som ferdige sider som deretter kan trykkes. De første datamaskinene som forfattere kunne kjøpe gjennom Norsk Fagliterær Forfatterforening kostet 25.000 kroner på begynnelsen av åttitallet. I dag koster de fra fire-fem tusen kroner.

Det neste teknologiske kvantespranget var sammenkoblingen av våre datamaskiner gjennom Internett, som danner ett nett av millioner av datamaskiner.

Billigbøkene

Billigbokmarkedet tok deretter ikke neste kvantesparng før prisen på billigbøker kom ned på omkring 100 kroner. Lenge var kioskene enerådende med bøker som kostet omkring femti kroner i dagens pengeverdi. Økt levestandard med kraftig økning av reallønnen de siste førti årene for hele befolkningen, inkludert pensjonister og trygdede, gjør at mange flere i dag ser seg råd til å kjøpe ei bok til en overkommelig pris. De siste årene bugner hyller i kiosker over av billigbøker som presenterer det som det kresne boklesende publikum tradisjonelt har oppfattet som kvalitetslitteratur, som Alf R. Jacobsens bok om oljen som ikke vil vare evig ved dagens forbruk.

På syttitallet solgte kiosker og butikker som Samvirkelagene serier som Walt Slade og Morgen Kane. Bøkene var trykket i samme format og med samme (elendige) papirkvalitet. Mest luft (høy bulk, kjennes omtrent som å ta på trekkpapir), lite papir og limfreste rygger og omslag i mykt papir (vanligvis 120 gram). Det gjorde bøkene billige å produsere, og de holdt til et par gangers lesing. Alle bøkene hadde stort sett samme papirkvalitet, og det var ikke nødvendig å stille inn i trykkmaskina mellom hver tittel på trykkeriet. Det var bare omslagene som hadde forskjellig papirkvalitet, men stort sett kom de 120 grams omslag. Bare sjekk i hyllene på besinstasjonen neste gang du fyller bensin. Det er ikke bare Bladkompaniets bøker som ser like ut.

På midten av åttitallet drev jeg produksjonsavdelinga i et såkal middelstort norsk forlag. På TV som detektime i beste sendetid på fredagskvelden kom en av forlagets tidligere utgitte krimbøker som serie i fem episoder i 1983. Jeg kontaktet det største trykkeriet av cowboy-bøker og «husmorporno» i Norge og tilpasset produksjonen til deres trykkmaskiner. Resultatet ble en produksjonspris på fem kroner boka ved opplaget på 3000 eksemplarer. Fortsatt var utsalgsprisen nærmere 80 kroner i bokhandelen. Det var god butikk for både forlag og bokhandel, dersom man fikk solgt det meste av opplaget. Men forlaget var bundet av Forleggerforeningen som gjennom avtaler med Bokhandlerforeningen forpliktet seg til ikke s selge bøker andre steder enn i bokhandelen. Hadde forlaget ikke vært medlem av Forleggerforeningen, kunne bøkene blitt solgt i Coop og Narvesen.

Ved en distrbusjon i butikkjeder, kiosker og bensinstasjoner ville sannsynligvis boka ha fått mange flere lesere. Først de siste ti årene har billigboka fått riktig stor utbredelse i Norge etter hvert som de store forlagenes nakketak på bokdsitribusjonen har blitt løst opp..

For faglitterære forfattere gir dette nye og store muligheter: Antall titler har økt enormt de siste femti årene. Men på grunn av bokhandelernes og de store forlagenes katellvirksomhet har bokprisene i Norge økt kraftig, forøvrig i takt med at opplagene har blitt mindre og mindre. Det gjør igjen at det er mange forfattere som sitter igjen med lite for den store jobben det er å skrive ei bok. Normen ser ut til å være en fordelingen av arbeidsmengden der 80 prosent gjøres av forfatteren og tjue prosent på forlaget – og at inntekstfordelingen er 80 prosent til forlaget og tjue prosent til forfatteren.

Beskjedent løft

Samtidig gjør de reduserte kostnadene til framstilling av tekst på papir at det er et beskjedent løft å trykke og utgi ei bok. Men det er en del jobb, spesielt til distribusjon. Mange forfattere har sittet igjen med god inntekt ved å trykke og utgi sine bøker selv. Med en kostnad på omkring 30.000 kroner kan enhver forfatter trykke en innbundet bok med smussomslag, god papirkvalitet, hardt omslag og utgi den selv. Det skal ikke mer enn vel 100 solgte bøker (ved en utsalgspris på 300 kroner) til før trykkeriregningen er inntjent. Resten går tilforfatteren, dersom boka ikke selges gjennom bokhandlere eller butikker. Eller trykke en bok med ren brødtekst i en farge (svart) på omkring 130 sider i et opplag på 300 eksemplarer til 10.000 kroner. Dersom du selger boka til 300 kroner, vil trykkeriregninga være inntjent etter 34 solgte eksemplarer. Ved en utsalgspris trenger du 50 solgte bøker til trykkeriregninga. Ved en pris å 150 kroner, trnger du 67 solgte eksemplarer til å dekke trykkeriregninga.

Hogne Hognset (Bildet over) ga etter mange år i oljebransjen, bl a som informasjonssjef i Statoil,  først ut en debattbok om gassutvinning som ikke fikk så mange lesere. I en alder av sytti ga han ut sin første krim om en korrupt oljebransje som styrer gass og inntekter fra norsk sokkel til England. Siden har det kommet tre til – og den siste på eget forlag.

Spesielt lokalmarkedet har blitt åpnet gjennom denne typen utgivelser. De to siste tiårene har en rekke forfattere skrevet lokalhistoriske bøker som har blitt årets mest utbredte julegave i enkelte kommuner og fått stor utbredelse innen et begrenset geografisk område. Bygdehistorier eller utvandrerhistorier fra bestemte lokalsamfunn er gode eksempler på bøker som har gitt utgiverne god inntekt.

Presenter stoffet på nett

Det mest revolusjonerende i utbredelsen av tekster er imidlertid Internett som gjør det mulig for de fleste å opprette et domene og en nettside og publisere egne tekster. Med en kostnad til omkring 5000 kroner kan man skaffe seg en pen nettside og legge ut tekster. På Internett er imidlertid flommen av informasjon så overveldende at det ikke er mulig å finne fram til alt innenfor et område. Den første bøygen er søkemotorene. De oppfanget for ti år siden omkring 15 til 20 prosent av det som var publisert på Internett. Hvor “demokratisk” tror du den bortvelgelsen av 80 prosent av nettsidene var? I dag er andelen de fanger opp sannsynligvis enda mindre.

På søkemotorene finner man steder hvor man kan «melde inn» interesante nettsider. Dersom noen unge mennesker som jobber i søkemotorene syns at sidene etter et par minutters titting ser interressant ut, blir sidene lagt inn i søkemotoren. Dersom man har kommet inn ett sted, er sjansen stor for at man også blir vurdert som interresant nok for neste søkemotor.

Norsk forfatter: Attgløyma Oversettrud

Dersom alle søkemotorene overser nettsidene dine, er siste utvei å betale en søkemotor fem-seks tusen i år for å få med ditt nettsted på søk på et bestemt søkeord. Prisen virker tilfeldig og fastsettes ut fra det tilbyderen tror kjøperen er villig til å betale. For den helt oversette Fullstendig Oversettrud som virkelig lengter etter en plass i rampelyset, kan det raskt bli dyrt. Dessverre er det mange som velger å kjøpe seg en plass på skjermen din. Ta et søk på Google på for eksempel ”strømpriser” og se hva du får opp øverst på skjermen din. Det som står på lysegul bunn med teksten ”sponsede lenker” i små bokstaver øverst til høyre på den gule bunnen er betalt for å komme opp først ved hvert søk på søkeordet ”strømpriser”.

Det gjør at du som bruker av Internett ved et søk på norske forfattere kan få opp Attgløyma Oversettrud øverst på skjermen. Ikke hørt om henne? Ikke jeg heller, men hun vil komme foran Falbakken, Hamsun, Skram, Bjørnson og Ibsen – dersom hun finnes, vil bli kjent som forfatter og betaler noen tusenlapper i året til et flernasjonalt selskap som heter Enviro og eier søkemotoren Kvasir. Eller til Google. De har telefonselgere som ringer rundt til oversette og noen dårlig sette nettsteder og ber om et møte for å presentere tilbudet sitt. Dette viser et annet probem med Internett, som Geoffry Nunberg betegner som “Farvel til informasjonsalderen”: Hvordan skal vi kunne skille mellom tull og tøys, lettvintheter og propagande eller markedsføring og sann informasjon? Hva er humbug og hva er sann informasjon? Det krever kunnskap og øvelse i kildekritikk, pluss kunnskap om hvordan man finner fram til det man søker på Internett.

Billedtekst: Stieg Larsson (over) skrev om høyreekstreme det meste av sitt liv. Så bestemte han seg for å forsøke å tjene penger og skrev den største boksuksessen  svensk forlagshistorie – men selv døde han like før den første boka – «Menn som hater kvinner» – kom ut.

Internett åpner også for nye muligheter til billig markedsføring av bøker og tekster. Men det viktigste av alt er at du ved hjelp av Internett kan lete deg fram til hele eller det meste av målgruppen for boka og sende henvendelse direkte til hver av dem. Pluss at du kan selge tekstene din fra nettstedet ditt.

I dag tar eierne av betalingssystemene 7-8 prosent av inntekta di på boksalg eller salg av artikler, men det er langt mindre enn de 60 prosentene av bokprisen som går til bokhandleren, og som skal deles på forfatter + forlag, trykkeri, bokbinder, designer, konsulenter og markedsførere. Men gløm ikke at bøkene også skal sendes til kjøperen. Da er du henvist til Posten. Men de kom i fjor med tilbud på frankerte konvolutter i ulike størrelser til sterkt overkommelige priser. Som skapt for bøkene våre.

Men villigheten til å bruke penger på Internett er ikke så stor. Alt skal helst være gratis. Men det er mulig. Jeg har drevet KraftNytt.no siden 1996. Det er en nyhetstjeneste på internett som abonnentene betaler for. Da får de e-poster med daglige nyheter m.m. i e-post og på web og tilgang til fri bruk av en database. Betaler en tilfeldig bruker 100 kroner, kan hun velge blant nærmere 40.000 store og små artikler i databasen. Men kostnadene til driverne av betalingssystemene er fortsatt større enn inntektene. Men kanskje kan det endres etter hvert? Fra årtusenskiftet brukte jeg en betalingsløsning uten faste kostnader. Leverandøren tok 12 prosent av alle innbetalinger. Jeg satt igjen med et par-tre tusen i året. Løsningen var imidlertid vanskelig å bruke. Kanskje det stengte ut mange, tenke jeg og byttet den ut med en løsning som benytter de betalingskortene de fleste har, men der har de faste kostnadene til kortselskapene vært større enn inntektene de to første årene.

Men fortsatt drømmer jeg jo om at lønnen fra et langt livs skriverier skal dryppe som en liten pensjon fra Internett til meg når jeg finner tida inne til å innføre roligere dager. Den lønnen kommer før lønnen i himmelen, men foreløpig er den likevel ikke særlig mer å sette sin lit til, dersom man ikke skriver tekster som kommer i stadig nye opplag. For jeg har skrevet mest journalistikk, og den er for dagen i dag. Det er bare en mindre grupper sakprosabøker og romaner som kommer i stadig nye opplag i år etter år.

Mest sjanse for et langt liv i det trykte ord får vi sannsynligvis ved å skrive krim til billigbokstativene segner sammen, alle sammen. Forhandlerne og forlagene tar det meste av inntektene, men noe drypper jo på den som har skrevet bøkene også.

Ordforklaring:
attgløyme – ugift, gammel jente
rud – rydning med dyrket marki skogen

Billedtekst: Spanias Jon Nesbø: Alicia Gimenez-Bartlett som er lite kjent i Norge.

 

Kjell Rønningsbakk

Teksten er skrevet 15. januar 2008.

Kommentarer

Kommentarer