Bloggpost

- Rett fra hjertet!
26 april 2021

Enda et bilde fra Fannrem 1960

Orkdal Samvirkelag er den store, gule bygninga midt i bildet. Mot gata lå butikken med inngangen midt på, dobbel dør og ei brei trapp med lave trinn som var lett å gå i. Butikken solgte matvarer, redskaper, leker, spiker, verktøy kontorrekvisita m.m. Bak butikken lå slakteri med tre slaktere, bakeri med to bakere og lager.

Jeg fulgte ivrig med på slakting. For 6-åringen var slakting av okser og hester dramatiske hendelser. Jeg sykla på en lyseblå trehjulssykkel fra mastua i Dikesbakken på Fannrem hvor Johan Gjønnes begynte å sveise sammen trehjulssykler i 1949. Min sykkel var sannsynligvis brukt. Far kom overraskende med den en dag. Trehjulssykkelproduksjonen var starten på dagens Orkel, som i dag er en av Trøndelags største industribedrifter og en av Norges største produsenter av landbruksutstyr.

Jeg sykla daglig ned til slakteriet og så på slaktinga. Slakting av sauer var kjedelig. Slakting av purke eller galte (hunn- eller hanngris) derimot var mer drama. De ble som reglen dratt inn i slakteriet av tre menn, to holdt i hvert sitt øre og passet seg for den glefsende kjeften til grisen, mens den tredje dro i grisens hale og pleide å løfte den opp slik at bakbeina på grisen sprellet i løse lufta. Grisen protesterte kraftig og hylte som en sirene. Når vi stod like ved kampen mellom grisen og slakterne, kunne grisen overdøva brannalarmen fra tårnet ved kommunehuset og brannstasjonen noen hundre meter lenger sør.

Jeg kan aldri huske at vi smågutter følte med grisene. Det var en selvfølge at de skulle bli ribbe og julepølse. Slakting av okser og hester fikk jeg ikke se på. Da lukket slakterne døra til slakteriet. Men jeg stod trofast utenfor og ventet. Litt regn gjorde heller ingenting. Jeg var en liten grei krabat, tror jeg, som gjorde som de voksne sa og fikk etter hvert stå i innerste hjørnet til høyre og se på når de skulle avlive okser og hester. Det kunne noen ganger bli en kamp som kunne se voldsom ut, og som dyret alltid tapte, men jeg husker at jeg la merke til en av slakterne som alltid ble synlig nervøs når hesten eller oksen satte seg kraftige til motverge. Jeg husker ansiktsuttrykket hans, og har ofte tenkt på som voksen at det kunne ikke være like lett å gå på jobb hver dag når man enkelte ganger ble redd på jobb. Men en gang slakter, alltid slakter for 50 år siden.

Jeg ble i oppveksten kalt pølsemaker. Det tilnavnet skjønte jeg ingen ting av. Jeg var ikke spesielt glad i pølser. Det var kjøttkaker som var min favorittrett. Ikke før jeg nesten femti år seinere så et bilde av de tre slakterne og husket at det var sønnen til en av dem som ga meg tilnavnet. Da skjønte jeg det. Den lille gutten på trehjulssykkelen som aldri ble lei av å se på at hester og griser ble til pølser. Og som kom daglig til sine nye stødige venner, slakterne som var greie karer. De var tre slaktere. Sjefen var Krognes. De de andre het Asbjørn Troøyen og Sivert Sundli. Jeg husker godt sykkelen til Asbjørn. En godt brukt herresykkel uten gir. Den kom han på hver morgen med en tidstypisk veske i lær på styret. Den inneholdt en matpakke og en termos med kaffe.

I andre etasje i den gule bygninga var det leiligheter. Blant annet bestyrer Moen og hans familie i andre etasjen. De bodde i enden mot sør ut mot gata, dersom jeg husker riktig. Inngangen var fra bakgården.

I andre etasje i den gule fløya mot bakgården bodde sjefen på slakteriet, Krognes. Han ledet slakterne med sikker autoritet og kompetanse, så langt en veldig ung utgave av meg oppfattet det.

I første etasje i denne fløya lå bakeriet.

Fannrem sentrum 1962

Fannrem 1962. Øyasætergården i forgrunnen til venstre, deretter Samvirkelaget.

Det store huset til venstre for Samvirkelaget er Øyasætergården. Bygd i 1938 og inneholdt i 1960 manufaktur (solgte klær) i første etasje, skobutikk i kjelleren med trapp ned mot gata og leiligheter i andre etasje.

Det gule huset i forgrunnen som vi bare ser en del av, var telefonsentralen. I andre etasje bodde familien Aunemo. Olav var ansatt i Televerket. Telefonsentralen var en kvinnearbeidsplass. Myndige Gunnvor Eggen, mor til Nils Arne Eggen, var bestyrer for en gruppe damer som gikk i døgnkontinuerlig skift. På natta var det bare en på vakt, for noen måtte kople samtaler også om natta. Telefonen hadde en vanlig takst på dagtid for lokalsamtaler. Rikstelefoner hadde en høyere takst og samtaler utenfor den vanlige åpningstida var kostbare.

 

Fannrem 28061966

Fannrem 1966
Foto: Widerøe

 

Rikstelefoner var samtaler til steder unna Orkdal. Mor ringte for eksempel ofte til 3A Hemnskjel. Det var til mine besteforeldre på Hemnskjela. Da ble samtalen koplet via flere telefonsentraler før vanligvis bestemor svarte i den andre enden.

I 1960 var Gusta Rottem telefondame. Hun hadde telefonsentralen i eget rom hjemme hos seg og Bernhard. Heimen til Gusta og Bernhard ble kalt Sentralen. Da Gusta ble gammel, tok Henry Rottem over. Da flyttet de sentralen over til huset hans. På gården nedenfor Sentralen, Leikneset, var nummeret telefon nummer 7, og de delte ikke linje med andre.

Henrys lillebror, Arnold Rottem (1925-2002, ble en anerkjent kunstner. (Les mer i Norsk kunstnerleksikon: https://nkl.snl.no/Arnold_Rottem). De var onkel til professor i litteratur, Øystein Rottem (https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ystein_Rottem).

Min besteforeldre var en av tre abonnenter på ei felles linje. Hver av di tre abonnentene hadde avtalte ringesignaler. Til mine besteforeldre tror jeg det var to korte og et lang ring.

Med tre abonnenter på samme linje var det enkelt å lytte til naboens telefonsamtale. Den fristelsen kunne ikke alle motstå. Når morfar skjønte at noen lytta på linja, pleide han å utbryte med sjøulkstemmen sin midt i telefonsamtalen:

«No e d småfugl på lina igjen!»

Da kunne han høre et klikk i telefonrøret, og lyden ble bedre og han hørte hva den andre i telefonen sa igjen, og gubben fortsatte med et lite smil telefonsamtalen igjen.

Den gangen trengte man heller ikke så lange telefonnummer. På Fannrem hadde abonnentene numre som var satt sammen av fire sifre.

Telefonapparatene hadde en nummerskive som var laget som et hjul. Den svingte vi på. Da ringte det til sentralen. Vi bad om et bestemt nummer og ble satt over.

Jeg hadde en yngre bror som oppdaget at det svarte når han gjorde som de andre og svingte på ringen med sifre på telefonrøret og tok av røret. Han klatra opp til telefonen ved å sette en stolt borttil apparatet. Han underholdte damene på sentralen med hyppige meldinger om hva som skjedde heime hos oss og på kafeen (Fannrem Kafe). Som for eksempel denne korte klassikeren, antagelig i 1967-68 da han var vel tre-fire år gammel:

«Bæssmor ha kjøpt sæ ny lausteinn i dag! No et ho meddag med dem.»

Klask. Røret ble lagt på.

Det grønne huset rett over for Samvirkelaget og ved siden av telefonsentralen var boligen til rørlegger Kåre Melbye og hans familie. Det røde uthuset i bakgården var lageret hans. Her var starten på Orkdal Varme & Sanitær. I dag ligger det i store, flotte lokaler ved siden av Orkland Energi, noen hundre meter lenger på sør på samme side av Orkdalsveien.

I det hvite huset til venstre for Kåre Melbye bodde lærer Rikard Sundli (f 1914, d 1970). Han tok på seg oppdrag med å beskjære tre. Det ble veldig grundig utført. Knapt ei grei stod urørt tilbake når han tørket svetten fra panna og var ferdig.

Etter at han hadde tatt rekka med bjørketrær i den lille skråningen mellom Fannrem Kafe og Arne Eriksen Sport syntes vi barna at trærne var skamfert og ikke så ut. Så stygge hadde vi aldri sett dem før. Men et par år seinere var de fine igjen og sikkert finere enn de var opprinnelig. Men vi barna var skjønt enige om at Sundli sykla rundt på Fannrem med sag og greinklipper og ødela hager mot betaling. Jeg skjente på mora mi som hadde betalt for å få bjørkene ødelagt.
Foto: Fra bind 4 i Orkdalshistoria, utgitt 2013.
Fra Nasjonalbiblioteket: Orkladalen Telefon A/S Orkladalens telefon-aktisamlag 1896-1946
https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2016041908078?page=0&fbclid=IwAR3X7p98WX8OtJVY6WAWzlmAYVQ8tuNPeGBsaHDDe9Q5SgDBd6fEwd7tzms

Kommentarer

Kommentarer